7 år i Stjernen
Utdrag fra ‘Spillet i mitt liv’ av André Bjerke
Bygutter får gjerne et eget forhold til et bestemt strøk av hjembyen, stedet hvor de første gang våkner opp til verden. For meg er dette strøket Grünerløkken i Oslo.
Jeg regner meg som Oslogutt, skjønt jeg ble født på Grefsen, i det daværende Aker, og bodde der til jeg var åtte år. Min far og mor var meget på reise i min barndom; i slike perioder holdt jeg til hos mine besteforeldre på Grünerløkken – til sammen omtrent et år med vidåpne øyne og ører.
Østkantstrøk gjelder for å være «grå», preget av sjofel arkitektur, bakgårdssøplekasser, fattigdom og klassekamp. Men for meg har hvert eneste hjørne i Thorvald Meyers gate en stemning jeg aldri har funnet i noen villahave. Og på Ankerbroen står min egen barndom ved rekkverket og ser ned i ælva.
Jeg bodde ikke i Rudolf Nilsens nummer 13, men et siffer opp, i Schleppegrells gate 14. Fra stuevinduet der så man ikke ut i noe grått, men i noe grønt: trærne i Birkelunden. Fra samme utkikkspost var jeg også vitne til klassekampen, som i 20-årene ikke var grå, men på sitt aller rødeste. Jeg så ridende politi angripe demonstrerende arbeidere med gummikøller. Og ved dette vinduet hørte jeg enkelte vårdager noen farlige stemmer knurre der ute og under bjerkeløvet. Når Tranmæl eller Scheflo talte fra lundens paviljong.
Min småborgerbarndom var en relativt hegnet virkelighet; jeg stod trygt ved det vinduet. Men jeg så at verden var et sted hvor ikke alt var som det burde være; den måtte visst forandres. Og den ble forandret der ute i gaten og i Birkelunden, mens en 6-åring så og hørte det. Et vindu med utsikt til grønt bjerkeløv og røde faner. Selv kom jeg ikke til å forandre verden noe særlig, dessverre; jeg sognet mer til bjerkeløvet enn til fanene, og det er min feil. Men iallfall har jeg alltid siden vært glad i den bydelen.
Dermed har jeg skissert et psykologisk motiv til at jeg nok en gang kom til å melde meg inn i en sjakk-klubb, tross alle fornuftens advarsler og motforestillinger. «Stjernen» hadde klubblokaler på Grünerløkken, like ved min barndoms vindu. Den hadde lenge hatt basis i «Kaffestua» ved Olaf Ryes plass, og der spilte jeg de første månedene. Men klubben var i sterk vekst, og måtte ha mer albuerom; de mange nye albuene begynte å velte sidemannens brikker. Samme vår ble det skaffet et større og bedre lokale, i Folkets Hus ved Dælenengen, annen etasje. Og det forble vårt ukentlige møtested i alle de årene jeg var medlem. Folkets Hus. Det er lenge siden man forbandt navnet med revolusjonsromantikk; det er sosialdemokratiets prosaiske hverdag. Trappeoppgangen der hadde en sterk, egenartet lukt, ikke av kruttsvidde faner, men av salmiakk, innkokt kaffe og gamle turnsko. Sjakkspillet trives ikke i parfymerier, men i livets egen lukt, og den oppgangen egget meg alltid til innsats ved brettet.
Naboskapet med idrettsplassen hadde også sin charme. Jeg husker klubbkvelder om vinteren; tre lange bordrekker og førti bøyde hoder, et rom ladet av konsentrasjon. Mot vinduene et blålys fra prosjektørene over stadion, grell høyttalermusikk, lyden av forte skøytejern mot is, klask av hockeykøller. Det var en selsom kontrast mellom den støyende idretten der ute og den stille her inne, to temaer som løp kontrapunktisk i samme fuge. Det gav en opplevelse av sjakken nettopp som idrett. For dét er den, og attpåtil en gren som er minst like krevende som ishockey. Selv om det hittil aldri har blitt oppdaget av dem som forvalter tippefondet.
Jeg hadde kjent mange sjakkspillere før – enkeltvis; men nå grodde jeg for alvor inn i et helt miljø av dem. Jeg har også vært medlem av diverse andre foreninger, men ingen som lignet dette besynderlige umælende broderskapet. Det velsignede ved sjakk-klubber er at det snakkes så lite i dem; man er som i en orden av klosterbrødre, forpliktet til å tie. Og ivrig fordypet i en nokså spesiell form for helgenbilder.
Skjønt vår eneste befatning med hverandre én kveld i uken var å sloss (riktignok bare åndelig, men dét kan være voldsomt nok), rådet det et meget godt kameratskap i klubben. Da den feiret sitt 30-årsjubileum i 1953, var jeg forhindret fra å komme; men jeg sendte en hilsen på vers fra klubbmedlem nr. 325:
Det er et uttrykk som vi alle kjenner
For varig vennskap: Det er god attest
At folk er «perlevenner» . . . Aller best
er likevel å være Stjernevenner!
Det er til stjernevennene jeg sender
En liten hilsen ved den store fest.
Fordi jeg selv må utebli som gjest,
Vil mine negler bære sørgerender.
Vær hilset, brødre i Caïssa! Takk
For alle timer over spillebrettet,
Den gode lekeplass for menskehjernen…
To gleder har vi delt. En skål for dette:
Den ene glede er: Vi spiller sjakk.
Den annen glede er: Vi står i «Stjernen».
«Stjernen» var en meget sterk klubb på den tiden. I de årene jeg var aktiv, ble den regelmessig nr. 2 i Oslomesterskapet for lag; den eneste motstander vi aldri kunne få has på, var den gamle klubben min, Oslo Schakselskap. (Som vel den dag i dag kan holde resten av landet stangen med et 20-mannslag).
Men selv mot Schakselskapet – som kunne stille med en norgesmester ved alle seks bord – hevdet «Stjernen» seg med ære, og et par ganger hang lagseieren i en tråd. La meg nevne noen av dem som i min tid var kjernen i «Stjernen».
Først og fremst var det Thormod Østeraas, vår ubestridte toppspiller. Han hadde spilt stikk-kamp om Norgesmesterskapet i 1938, og i 50-årene gjorde han seg pent gjeldende i «landslagsklassen», som den het dengang. År etter år, vår som høst, vant han våre klubbturneringer, og sikret seg et helt Tostrup-vindu av sølvtøy. Hans spillestil var ikke egentlig så fantasifull; men den var solid som grunnfjellet. Er det noe som kreves i kampsjakk, er det gode nerver, og Thormods flegma var legendarisk. Ved en enkelt anledning så jeg det i funksjon på en måte jeg sent vil glemme. Det var en klubbkveld da vi spilte en lynsjakkturnering med vanlige sjakkur; hver spiller hadde fem minutter på hele partiet. Midt under spillet skjedde noe utrolig; en av de store, hvite glasskuplene i taket løsnet. Jeg vet ikke om det var luftvibrasjon fra en ishockeykamp utenfor som bevirket det; iallfall falt lampekuppelen, og Thormod Østeraas satt rett under. Den skrenset mot skallen hans, og gikk derfra i gulvet. I turneringsstillheten lød det som om en håndgranat eksploderte i et glassmagasin.
Østeraas trakk opp et lommetørkle og gned blodet av tinningen. Et øyeblikk så han litt desorientert ut; han hadde liksom ikke ventet seg en sjakk fra den kanten. Motspilleren satt som paralysert og stirret på ham med åpen munn: lever han ennå? Jo, Østeraas levet, og han var stadig en kampens gentlemann. Han smilte oppmuntrende til sin motstander, nikket mot sjakkuret og sa: «Klokken din går! Det er deg i trekket». Sjelden har jeg sett noen som i en så bokstavelig forstand var fri for lampefeber. Vår annen ankermann var Gustav Marthinsen, et av de største sjakktalenter Norge har hatt.
Han ble nordisk mester i 1939 og spilte flere ganger på landslaget; men i senere år hevdet han seg ikke så godt i turneringer som Østeraas. Det berodde på at han mer var en kunstner
ved brettet enn en kampspiller; han var fredsæl av natur, og litt for snill til å gi remis når motstanderen ba pent. Han interesserte seg mindre for å vinne et spill enn for å lage
en artistisk «vri» på partiforløpet; ble det skapt noe nytt og vakkert, kunne det være det samme med kampresultatet.
Og en nyskaper var han; bestandig hadde han en forundringspakke å by på. Praktisk talt i hvert eneste parti jeg selv hadde med ham, spilte han åpningsteorien sønder og sammen. Det er synd at Oslo er en av jordens bakevjer sjakklig sett. Hadde Gustav Marthinsen latt sine innfall risle over sjakkbrettene i Moskva, Belgrad, Berlin, New York eller Buenos Ayres, da ville han forlengst ha vært et navn i teoriverkene.
Videre var det Einar Jansen, en meget god nr. 3. Ikke så stabil som de to andre, men med noe «russisk» i spillemåten, noe dynamisk eksperimenterende som kunne resultere i det helt store parti. Dernest hadde vi Jonny Stenklev, en farverik og spennende fighter, trenet på mange valplasser, og også en god organisator og propagandist. Han var begavet med et fandenivoldsk temperament, som ikke minst ytret seg i hans spillestil. Erling Toverud var et roligere talent, men en mann med oppdagerglede. Som Marthinsen var han litt av en teoretisk stifinner. Så var det han som lokket meg inn i dette berget. Svend Svendsen hadde festmenneskets holdning til spillet, og festmenneskets ydelser kan variere noe med stemningen de er i. En enkelt gang så jeg ham gå til værs som et fyrverkeri over Tivoli: under landsturneringen i Skien 1952. Der var han absolutt uslåelig. Lekende lett vant han sin gruppe av 1. klasse; han plukket partiene som et barn på blåbærtur. Det er noe galt ved våre rigorøse opprykningsregler for turneringssjakk; de regner ikke med mirakler. I Skien skulle Svendsen ha spilt i landslagsklassen – om Norgesmestertittelen.
Rekken er lang; la meg nevne noen til. De to støe og kyndige støttespillerne: Bjørn Bjørnsen og Erling Vatne. Og naturligvis Ragnar Borge, klubbens mangeårige formann. Borge var frisør på Jernbanetorvet, og som sådan en kjenner av menneskenes ansikter. Selv hadde han et troskyldig og ett lurt øye, begge med blikk for livets og sjakkens humor. Under et parti han spilte mot meg i et klubbmesterskap, lukket han helt det troskyldige øyet, og han lærte meg eftertrykkelig hvor dårlig jeg var i tårnsluttspill.
Kort før jeg på ny sa farvel til det organiserte sjakkliv, var en ung mann på vei mot toppen i vår mesterklasse, en som skulle la høre mer fra seg siden: Frank Tangen. Jeg prøvet å drive litt medlemsvervning, og en kveld tok jeg med meg Odd Eidem og Carl Keilhau opp i Folkets Hus. Eidem har det aldri vært lett å få inn i foreninger; selv foran klosterbrødrenes port kvier han seg. Men Keilhau lot seg innfange. Selv var jeg ikke så verst aktiv i medlemsårene; jeg deltok i 8 klubbmesterskap, 6 Oslomesterskap, 5 landsturneringer og 1 Nordisk turnering. Dertil kom alle kretskampene, hvor jeg spilte på «Stjernen»s lag. Resultatene var riktignok så som så. Men også gleden er et resultat.
Høsten 1956 trakk jeg meg igjen tilbake fra all offentlig virksomhet i sjakk, og jeg gikk ut av klubben, ikke uten vemod. Reisen dit var blitt lang efterhvert, og døgnet og livsdagen er kort. Jeg måtte få tid til noen partier i livet også, på andre felter enn de 64. Syv år i «Stjernen» . . . Syv år for Rakel? Nei, det ble nok bare Lea jeg vant på sjakkbrettet. Men heller ikke Lea kan ha vært noen dårlig lønn, for hun skjenket Jakob seks av Israels tolv stammer.