Stjernen har i lengre tid vært et arnested for kunst og kultur – og sjakk. Under sommeravslutningen ble dette bevist nok en gang.
Bendik Østbye Johannessen fremførte et selvskrevet dikt for alle oss på Stjernen, om livet på Stjernen og livet som sjakkspiller:
Jeg trives best i stjerneskinn
Når solen skinner på sitt sterkeste
Så går jeg inn i klubbens mørke varme:
Jeg trives best i Stjerneskinn
vi møtes , slåss og vinner.
Med liv og lyst og latter.
Vi taper og vi smiler når vi finner
et trekk som ingen andre fatter.
Vi, ulike i alder, språk og sinn
Vi trives alle best i Stjerneskinn
Når tårnofferet lyser opp på brettet,
Og løperen eier svart diagonal,
Vil han som vant isted, nå gå fra vettet
Fordi hans opponent spiller som Tal!
Og etter siste runde, blir jeg vill
Just som aktøren etter teppefall,
Jeg driver ut i kvelden, mørk og kald.
Og der på himmelen ser jeg flere venner,
De lyser opp mot steder som jeg kjenner,
en stjerneøl, vi tar en runde til?
Så skål,
For de unge, de nye, de energiske! De gamle, de hjemløse, de nærsynte. skål for de tynnhårete, de ubarberte, de mumlende, skål for de de uflidde, de livstrøtte, de beleste, de belærende, de arrogante, de som alltid må analysere lynsjakkpartier, de som krangler på andre språk, de nyankommene, de som går i ett med veggene, de som henger på veggene, de som alltid er der, de som alltid går sist, de som alltid er på do når runden begynner, de som fikler med brikkene de har slått ut, skål for de som bakspiller og alltid finner et bedre trekk enn deg. Skål for de som alltid må brette arket i to, de som aldri noterer seier eller tap, skål de som er fornøyde selv om de taper, skål for de som alltid stopper klokka. Skål for de som stopper tiden noen timer en tirsdag, torsdag eller lørdag.
Skål for oss, som selv om det er sol, går inn.
Skål for oss som trives best i Stjerneskinn!